Metodiske utfordringer
Selve fotograferingen følger ingen analytisk modell, snarere en umiddelbar intuitiv tanke. Det er en kontinuerlig dialog hvor fotoapparatet og fotografiet blir brukt som et redskap for erkjennelse og utvikling av egen kunst. Å fotografere blir en en måte å forholde seg til virkeligheten på og et teoretisk verktøy for å mobilisere tanker og refleksjon. Utfordringen er å dra nytte av dynamikken mellom den ikke-verbale intuitive delen og den verbale teoretiske delen av arbeidet. Hvordan integrere teori og et praktisk arbeid med dokumentarfotografi.

Subway portraits, á hommage to Walker Evans. Oslo 2008

Mennesker i uregisserte miljøer
Jeg arbeider innen tre ulike dokumentarfoto-områder; personlig dokumentar, gatefotografi, reportasje/fotojournalistikk. Med fokus på menneskers liv og relasjoner i uregisserte miljøer. Motivene hentes fra ulike miljøer, gjerne miljøer som ikke er så synlige i utgangspunktet, ofte med et kjønnsperspektiv og eller et sosiologisk perspektiv i bunnen. Jeg oppsøker enkeltindivider og grupper hvor møtene er grunnlaget for arbeidet. I deres hus, på arbeid, på gata eller i butikken. Jeg prøver og avdekke historier eller situasjoner som i fortetning rommer et helt liv, en sammenheng eller et mønster. Fotograf Deanna Dikeman sier “meaning is found in the unremarkable". Sune Nordgren, skriver om «frosne øyeblikk i tilværelsen teater».

Forholdet mellom fotograf og motiv
I selve fotograferingen trenger man å etablere en fortrolighet og samtidig en profesjonalitet – noe som er en vanskelig balansegang. Det er viktig med empati, nysgjerrighet, engasjement, respekt og evnen til å leve seg inn i andre mennesker situasjon. Samtidig er det viktig å tørre å gå inn i situasjoner og gjøre det som kreves som fotograf. Målet er å få en troverdig energi i bildene, en autensistet.

Det trengs en balansegang mellom å være et medmenneske og en fotograf. Det kreves tid på stedet og til slutt en stram redigering av egne bilder. Aller helst i samarbeid med en bilderedaktør. Utfordringen er å velge ut bilder som ikke bare beskriver, eller som man lærer noe av, men som har noe ekstra. En dybde. En kompleksistet. En ny måte å vise verden på som gjør betrakteren nysgjerrig.

Subway portraits, á hommage to Walker Evans. Oslo 2008

Prosjektbasert arbeid med relasjonell innfallsvinkel
Jeg jobber prosjektbasert, for eksempel gjennom prosjektet «Synlig usynlig» (2010-2011) eller prosjektet «Kvinner i helse- og omsorgsarbeid», (2007-2008). Begge var i samarbeid med kommune og ansatte på stedet. Produksjonene gjøres ofte i et tverrfaglig samarbeid, som inkluderer en prosessuell tilnærming og relasjonell arbeidsmåte. Prosjektene er en blanding av tradisjonell verksbasert kunst presentert, både fysisk og på Internett og en mer prosessorientert del med delaktighet og inkludering. Se Solveig Lønmos artikkel Sosialt fotografi.

Naturlig lys og blitz
I arbeidet med fotografiet bruker jeg kun naturlig lys med noen untak. Naturlig lys understreker det autentiske uttrykket som jeg jakter på. Min arbeidsmåte presser intimitetsgrensen og en blits vil også forstyrre situasjonen. Tradisjonelt vil en dokumentarfotograf være minst mulig synlig. Helt motsatt fra for eksempel fotograf Bruce Gilden. Blitslys kan gjøre underverker, spesielt på solrike dager. Da gir blitz det lille ekstra i de mørke skyggepartiene. Generelt synes jeg for mange undervurderer mulighetene i svakt naturlig lys. Det finnes mange muligheter mellom popup-blits rett i fjeset og oppletningsjustert TTL-blits med softboks på kabel, eller fullt studioblitsanlegg med alle fasiliteter.

Skarphet i bildene
Avhengig av hvilken type bilder du tar, vil kravet til skarphet og fokus endre seg. Tar du et studiobilde med stativ, så er det opplagt at bildene skal være 110 % skarpe, og at riktig sted og objekt i billedrommet er i fokus. I studio skal du ha full kontroll på omgivelsene og dermed forventes det større grad av teknisk kvalitet. Jobber du derimot med reportasjebilder, så ligger det litt i kortene at dette kravet er mindre relevant. Øyeblikks-bilder krever ofte at du skyter fra hofta uten stativ, noe som igjen krever erfaring med den fysiske delen av å ta et fotografi. I et uregissert miljø, kan målet være å fange en hendelse eller en stemning – som da blir viktigere enn korrekt eksponering og 100 % skarphet. Et ikke skarpt og utbrent foto, kan ha en nerve og et uttrykk som formidler budskapet på en annen og interessant måte. Internasjonale toppfotografer viser oss gang på gang at teknisk skarphet ikke er et must. Det kommer an på sammenhengen.

Bildearkivet – min visuelle dagbok
Jeg er en samler og arkivar og en gjennomgang av egne bilder trigger både arkivmenneskets tilfredstillelse i å samle, og å systematisere, men det er også et fundament for arbeid med kunst. «Vi kan på nytt bruke begreper som dokumentarisk fotografi, uten bare å mene ren dokumentasjon», sier Sune Nordgren tidligere direktør for Nasjonalmuseet for kunst, aritektur og design. Han sier videre at verden er nå oppdaget, de eksotiske miljøene og urbefolkningene holder på å ta slutt, og snart har David Attenborough vist oss alt. Ikke så merkelig da at vi vender oss innover i stedet. Hvert menneske blir et dokument under pågående arkivering.» (DN 20.10.2007)

Etter en kartlegging av egne fotografier helt tilbake til syttitallet, ser jeg enkelte motiver og tema, som gjentatte ganger dukker opp. En slik gjennomgang er meningsfull og lærerik. Den trekker nye linjer og sammenhenger. Det er i slike prosesser det oppstår nye koblinger, nye sammenhenger og idéer, som igjen skaper ny mening og framdrift. Det skapes et rom for ettertanke – og videre utvikling. Jeg anbefaler alle å stille seg spørsmålet — hvorfor tar jeg slike bilder? – og hvilke bilder tar jeg? Fotograf og billedkunstner Per Bak Jensen fra Danmark sier: «Glem gode og dårlige bilder, alle bilder har noe — alle bilder kan vokse i kvalitet».

Jeg startet å fotografere som barn, fascinert av alt som fantes i mine omgivelser. I løpet av åtti-tallet ble kameraet et viktig verktøy i starten på en karriere som billedkunstner. Jeg er opprinnelig maler og har gjennom store deler av 90-tallet arbeidet med fotografi og maleri, både separat og fotobasert maleri. Billedkunstner Birgitta Silfverhielm sa i 1997: «Kameran och den svartvita bilden är viktiga redskap för Brynhild att upptäcka världen med, att samla rytmer och strukturer med. Hön är en snabb och intuitiv fotograf, med bakgrunn som bl. a. naturfilmare. Hön är intresserad av det som skjer i hennes närhet, och hennes fotografier bär ofte spår av rörelse. Nägot av samma snabba intuisjon och rörelse finns i hennes maleri, där grunden ibland utgörs av fragment frän fotografier».

Subway portraits, á hommage to Walker Evans. Oslo 2008

Flotte former ikke nok– Fra formalestetikk til situasjoner
Min bevissthet har i mange år sirklet rundt formalestetiske kvaliteter og estetisk betonet fotografi. Jeg tilnærmet meg fotografiet på samme måte som med maleriet – utifra en estetisk tradisjon hvor de formale retningslinjer og problemstillinger var avgjørende. Men — som i fotografiets nakenhet, fort viste seg tomt eller for enkelt. I mange tilfeller savnet jeg en kompleksitet, en mer tydelig dynamikk i billedrommet og et mer sammensatt uttrykk. En god flateinndeling med harmoniske farger i et fotografisk bilde ble utilstrekkelig. Et macrofotografi av f.eks støvbærerne til en blomst, eller en monumental storslått utsikt eller et fargerikt interiør ble mindre interessant, så lenge det er bare det. Jeg leter idag etter en annen type innhold.

Samtidig er det ikke slik at det narrative fotografiet er det eneste saliggjørende. Det er selvsagt rom for et mangfold. Både formative uttrykk og andre.

Jeg har brukt mange år på å fri meg fra den formale «tvangstrøye», og er nå komfortabel med både skjeve linjer og midtstilte objekter. Selv om de grunnleggende visuelle lovmessigheter alltid ligger i bunnen. En bildeserie fra Bodø 2003 representerer skillet i min tenkemåte. Fra det piktorialistiske til det narrative. Fra det formative til historiefortelling.

Bildekunstner, Trondheim 15.mars 2008

[Se eksempler på fotografi]     [Biografi]

[1] Edward Saids «Beginnings», 1975